Å berede grunnen for campussamling 

Nora B. Kulset er ikke morsom lenger. Det meste i verden er så alvorlig. Hennes nye identitet er «konstruktivt empatisk med en jevn grunnblidhet». Jeg skal heller ikke være morsom. 

Vi skal alle være konstruktive, kritiske, kreative og respektfulle. Vi skal styrke tverrfaglig samarbeid, synergier og samspill – i tråd med effektmål i campussamlingsprosjektet. Neste år er det 30 år siden etableringen av NTNU.

Men Nora er tilbake på høye hæler. Tematikken høyhælte sko har en stadig tilbakevendende interesse. Mange kvinner har etter pandemien gått over til flate ballerinasko eller «fancy Sneakers» og salget av høye hæler sank med 65 prosent i andre kvartal av 2020

Snakker vi om en varig endring, eller er vi blitt mer opptatt av ombruk? Det har de siste årene også blitt vanlig med hvite sneakers eller joggesko til kjole, i stedet for ubehagelige spisse sko. 

Forståelsen av høye hæler kan angripes fra flere fagområder, og vil fremstå ulikt om man er produsent eller bruker, eller er tilskuer eller deltaker for å bruke Hans Skjervheims klassiske ordpar. Er positivismedebatten fortsatt død?

Å gå på høye hæler krever en viss øving. I kontorene på Dragvoll står de høyhælte skoene bak døra, ved stumtjeneren, inne i et skap eller nederst i den ene bokhylla. 

Noen har også flere par stående til ulike akademiske anledninger. Det er ikke de smale, spisse med stiletthæler (med lite plass til tærne), men pene sko med eller uten høye hæler til bruk i Gata på Dragvoll. 

Under glasstaket mellom byggene, til og fra auditoriene for å forelese eller gå på møter eller disputas. Eller for å ta en kaffe med en kollega. Ja, for det selges fortsatt god kaffe og lekker bakst på Dragvolls møtested i Gata. 

Her snakkes det om motstandsdyktige demokratier og fellesskap, akademisk frihet og ytringsfrihet, semantikk og etikk, krigføring og hypersoniske missiler, klimaendringer i Arktis, og om utvinning av kritiske råmaterialer og sjeldne mineraler fra havbunnen. Det snakkes også om presidenter, fotball, musikk, bøker og sko – og om campussamling. Hvor lenge blir det til flytting?

Innesko er en del av den akademiske redebyggingen. Skinnsåler brukes også til og fra parkeringsplassen på Dragvoll, de kan settes igjen på kontoret, eller puttes i en pen sko-pose i veska eller sekken når man skal av gårde. 

Å bruke innesko er nok ikke unikt for «folk fra Dragvoll». De finnes også på Gløshaugen – særlig i Hovedbygget hvor akustikken er fantastisk om man bruker sko med høye hæler eller skinnsåle. 

I likhet med mange av byggene på Gløshaugen ble Hovedbygget bygget av og for menn. Sekretærene hadde nok høye hæler og klips-øredobber. Etter pandemien var vi flere som måtte øve på å gå på høye hæler igjen. Ute øvde vi på de 43 trappetrinnene opp til statuen «uten tittel» ovenfor Dragvoll.

En ting uten tittel har ofte mange kallenavn. Siden man kan man sitte på akkurat denne statuen, kan den kalles en «tenkestein». Flyttingen av Dragvoll til Gløshaugen er det «prosjektutløsende behov» for all byggingen. Men, hvor skal Dragvoll-statuen flyttes? Må vi finne en ny «tenkestein»?

Nå er spaden altså stukket i jorda. Det skal blåses nytt liv i Hovedbygget som skal bli et attraktivt samlingsted for alle, både til hverdags og fest. Den upraktiske høyhælte skoen vil nok ikke egne seg så godt på Gløshaugen så lenge det er en byggeplass.

Men, det har vel i grunnen vært byggeprosjekter der i 120 år. La oss heller finne fram støvlene og Gore-Tex-skoene, eller kjøpe vernesko (med god plass til tærne)! Vise at vi ikke bare skal være tilskuere – men også deltakere – i dette campussamlingsprosjektet.

Har du spaden klar? Jeg tror vi kan lære mye av Nora, i tillegg til å la oss inspirere av hennes konstruktive empati og jevne grunnblidhet. Når gravearbeidene og byggingen er ferdig, kan vi kan finne fram de peneste inneskoene igjen.

Gravearbeidene på Gløshaugen er godt i gang. Det skal fylles masse i Dødens dal (P0), over hundre år gamle rør skal inspiseres og gravemaskinene lades ved kjemiblokkene. Vi blir tilskuere til bygging av en ny smeltehall (i P2), en ny svevebru (fra Gløshaugen-platået til P1) og videre en etterlengtet samling av musikkmiljøene i Høyskolebakken (i P4). 

Det ikoniske Hovedbygget skal få en ny bakside og åpnes mot «frimerket», og skal få utvidet areal, et nytt spisested og bli mer tilgjengelig for alle (i P5) – om det blir penger igjen. Når P2 er innflyttingsklart kan C-rekka rives slik at det blir plass til HumSam-bygget (P6) som vil breie seg innover platået fra krysset Sem Selands vei og Høgskoleringen. 

Det blir en varig endring i bygningsmassen på Gløshaugen, og den fysiske avstanden mellom fagmiljøene blir kortere. Det blir mulig å spasere i pene sko og høye hæler mellom nye og gamle bygg, ned svevebrua eller ned Høyskolebakken til Øya. Kan hende blir det morsomt.

Byggeprosjektene dokumenteres nøye. Snart kan vi også beskue det hele via webkamera og gå inn i byggene gjennom VR-briller. Men samfunnsnytten av statlige byggeprosjekter kommer ikke av seg selv. Hvordan skal NTNU realisere nytten – gevinsten – for organisasjonen? Det er NTNU som skal berede grunnen for campussamlingen. 

Å delta i tverrfaglig samarbeid krever en viss øving. Å bidra til tverrfaglig samarbeid krever etablering av velegnede strukturer og modeller for utvikling av studieporteføljen for framtidas studenter. Kvaliteten og epistemiske kulturer må ivaretas. Erfaring tilsier at endring av studier tar tid. Endring av institusjonaliserte praksiser kan ta enda lengre tid.

HumSam-bygget vil plasseres midt i det teknologiske smørøyet. Snart kan vi slutte å snakke om Gløs-fag og Dragvoll-fag, eller Gløsinger og Dragvollinger, for å gi fag og folk navn og identitet. Og kanskje Dragvoll-statuen «uten tittel» vil kunne få en tittel, eller er nettopp poenget at man selv kan lage kallenavn? Det er lett å gå i surr med alle P-byggene og blande med radiokanaler (men lett å huske P6 Rock). 

Snart skal det settes ned en navnekomité slik at alle de nye byggene og svevebrua skal få ekte navn. Men vi kan vel ikke flytte med oss «våpendrager» Edvard Bull sin vei på Dragvoll til Gløshaugen siden veiene der allerede har andre mannsnavn. 

Vi kan heller ikke gjenskape Dragvolls favoritt-auditorier. Vi må skape nye identitetsmarkører i og rundt HumSam-bygget. Hva med et hesteskoformet auditorium inspirert av antikkens teater, med vekt på dialog og demokrati? Et såkalt «Harvard style lecture theatre».

I Gata på Dragvoll er ikke akustikken like interessant som tidligere. I likhet med Karl Erik Haug, kjenner mange på at kjærligheten til Dragvoll har rustet. Det er blitt et mer dempet lydbilde på Dragvoll, selv om vi fortsatt vil høre musikkstudentenes toner sive ut i Gata en stund til. 

Eller er det lydbildet ute i verden som er endret siden det meste nå er så alvorlig. Det er lite som er morsomt. Tragediene og blodet flommer. Amerikansk akademia strupes. Akademisk ytringsfrihet strupes.

Historier gjentar seg. Det er i år 50 år siden general Franco døde. Poeten og dramatikeren Federico García Lorca ble drept i Granada i august 1936, rett etter den spanske borgerkrigens utbrudd. 

Det at han ble tatt av dage er fortsatt et mysterium med mange myter og fortellinger. Lorca’s liv og kunstnerliv er en sentral identitetsmarkør i byen og ved universitetet i Granada, hvor Lorca også var student og ledet studentteater. Han ville gjøre teater tilgjengelig for arbeiderklassen – inspirert av opphold i fattige spanske landsbyer og nabolag i New York. 

Vi kan lytte til Leonard Cohen’s «Take this Waltz» for innblikk i en av Lorca’s tekster. Eller tygge på sitatet «There is a crack in everything; that’s how the light gets in» i Cohen’s “Anthem” (anbefalt versjon er albumet Live In London, 2009). Novellen «The Horseman’s song» som er inspirert av dramaet de siste dagene før Lorca døde, kan leses som sommerkrim. 

Lorca hadde også pasjon for naturen og for emosjonell Flamenco-musikk, hvor skotøyet er helt essensielt for utøvelsen. Det er ulike antagelser om at Falangen henrettet han på grunn av sin politiske overbevisning, sitt svært mangfoldige og frie kunstneriske uttrykk, eller sin homoseksuelle legning. 

Snart 90 år etter graves det fortsatt opp graver for å finne Lorca’s rette hvilested. Granada blør fortsatt, men energien og stemmen flyter fritt.

Jeg sa til Nora da vi begynte å bruke sko igjen, etter pandemien, at vi burde holde «sko-fest» i Gata på Dragvoll. En skikkelig Gatefest (hvor vi ikke trenger å ta hensyn til været, siden Dragvoll har nesten tett glasstak). 

Så kan vi også invitere de som ikke er humanister eller samfunnsvitere (ingen nevnt – ingen glemt) som vil omkranse HumSam-bygget på Gløshaugen-platået. Alle inviteres til å komme med sine innesko – både med og uten høye hæler. Musikkstudentene kan bidra med samspill og kanskje kafeen kan servere noe ekstra godt i glasset eller til kaffen. 

Kan hende det oppstår ny musikk, og kan hende det til og med kan bli morsomt. Hva med å fyre opp grillkantina slik Karl Erik romantiserer over 90-tallet, og kanskje vi finner ny kjærlighet? 

Kanskje vi får avslørt den godt bevart hemmeligheten om hvem av instituttlederne på Dragvoll som har to par lekre likedanne høyhælte støvletter, innkjøpt til disputasen for noen år siden – for sikkerhets skyld. Jeg husker ikke når platåsko var moderne sist. Kanskje noen tar med seg godt brukte dansesko? 

Alle som vil får danse, og ingen blir satt til å være veggpryd. «Fancy Sneakers», plast-slippers og barfot er også fint (etter de smale, spisse stilettene tas av). Vi kan ikke være tilskuere i den tverrfaglige dansen, vi må i fellesskap berede grunnen for campussamling. Jeg tror vår påtroppende prorektor, Geir Øien, som er opptatt av fremtidens studier, vil komme på festen – kommer du?

I parken nedenfor Hovedbygget har jeg funnet en ny «tenkestein». Et par spanske skinnsko, med behagelige høye hæler, er gjemt på Stripas nye «HUMSAM gløs» i påvente av realisering av gevinster og gatefest. Her strømmer lyset inn og kan vi være tilskuere til graving og bygging – og vi kan gløse over en kaffe. La oss danse i Gata og spasere på Stripa! – Og feire NTNU 30 år.

God avspasering og god sommerferie!